17. apr, 2016

Sporoppsøk

Darrel er blitt en sabla god og stødig sporhund som jeg stoler 100 % på i sporet. Vi har, eller jeg har, gjort en hel haug med masse feil undervegs. Klassiske feil, og ikke minst nakkeskaden han fikk, som har medført at vi har måtte plukke fra hverandre alt og startet helt på nytt. Men nå er vi i mål føler jeg. Såpass i mål at jeg aldri bekymrer meg over vær, terreng eller utfordringer som måtte dukke opp i sporet. Unntatt en ting - sporoppsøk... 

Utfordringen er at han har så store forventninger og er så full av iver at han raser ut i oppsøksfeltet, roter ille fælt før han finner sporet og drar avgårde som om han har fanden selv i hæla. Uansett om det er riktig veg eller bakspor... i tillegg har han så høyt tempo i starten at han går over første gjenstand 8 av 10 ganger. Og det selv om han må spore 100 meter først. *Sukk!*

Begynte å jobbe ganske bevisst med sporoppsøk i forrige sessong og følte vi begynte å få dreisen på det før høsten kom, men ved sessongstart i år var vi tilbake til det hektiske kaoset. Da var det å puste med magen, tenke gjennom hva som er årsaken og finne en løsning på dette. Løsningen lå rett foran nesa på meg. Eller rettere sagt sto den nedstøvet i bokhylla. Kjøpte pensumbøkene til trinn II bruks i 2010 og har ikke åpnet bøkene siden den gang da, så jeg satte meg ned med boka "Spårhunden" av Inki og Roland Sjösten og leste meg opp på problemer, årsaker og løsninger. Metoden er nå prøvd ut med både eget spor og fremmed spor med meget godt resultat. Jeg kombinerer dette med at jeg roer han ned med masse godbiter før han sendes ut og at jeg går med veldig kort line og minner han på at han skal gå rooolig.

 Den som gir seg er en dritt har jeg hørt, så dette får vi til!