11. aug, 2015

Kruttlappenkurs

Lørdag morgen kneppet jeg på Lille Iglo og satte nesa mot Sør-Odal og kurs hos Line F. Torp hos Kruttlappen Hundeskole. Den "heldige" utvalgte denne gangen var Jimmy og prosjektet var den lyden han har på stevner og på enkelte treninger. Innmari surt og frustrerende at han piper, pistrer og bjeffer så innmari inn i granskauen da øvelsene i seg selv er dritbra og bikkja er skitkul å trene med. Egentlig så sa jeg etter stevnet i juni at nå var det siste spikeren i kista for han og ALDRI mer ett stevne med den dusten, men så var det det der med at den som gir seg er en dritt da...

Gjennom de fire årene jeg har hatt han så har vi gått flere kurs og vært på flere treninger hvor alle rådene stort sett har gått på ignorering/vente han ut for så å belønne da han er stille, avlede med ball (som er det han ånder og lever for), bruke avstandsbelønning for forståelse og konsentrasjon og korrigering (men den som våger å korrigere han får igjen med tyngde...). Dette har jo forsåvidt fungert for han reiser seg ikke og flytter seg ikke en millimeter, men han er også til gjengjeld blitt steike god på halsende flatdekk som egen spesialøvelse... 

En gang jeg hadde med Jimmy ned til Aurskog kom O'Store Gørill luskende bort til meg og sa rolig: "Vi bruker ikke ball på sånne hunder vet du, Sissel. Vi som har sånne må bruke mat vi". Der og da gikk det nok ikke helt inn i fletta på meg, men jeg har tenkt mer og mer over det men ikke riktig fått det til. Men så skulle Line har kurs igjen så jeg på Fjesboka og siden jeg synes den dama er dyktig god på hund og adferd så jeg tenkte why not og spurte pent om det var plass til oss. Og etter denne helga jeg har fått tilbake både trua og motivasjonen om at en dag skal vi komme i mål vi og.

Line er superenkel og forklarer ting innmari kort og greit. Der alle andre har fokusert på selve lyden tok Line tak i selve rota - hans sinnsstemning. Gutten er jo stappfull av forventninger og bobler over av iver som resulterer i frustrasjon og lyd. Myyye lyd! Vi gjorde det så enkelt: rygget bilen inn på treningsbanen, åpnet buret, pøste på med godbiter og puttet han tilbake i buret så fort det kom så mye som et pip. Så var det på an igjen - ut av buret, pøse på med godbiter og rett i buret igjen ved første start på lyd. Det tok ikke mange turene før han forventet godbiter når buret ble åpnet og faktisk kunne gå fot og sitte i utgangsstilling uten å sitre og komme med lyd og da fikk han en jackpot med godbiter, ut av banen og "få være hund" før han ble lagt i bilen igjen. Fy flate så mentalt sliten (og stappmett) han ble. Han ville ikke ha kveldsmaten sin og lå stort sett og sov resten av kvelden.

Dag to begynte vi å jobbe med sinnstemingen hans i dekken. Med langline surret fast i ett fotballmål for å unngå at han tok seg noen egenbelønnende runder, startet vi å jobbe med roen allerede i det buret ble åpnet, pøste på med godbiter og puttet han rett i bilen ved minste antydning til lyd for en liten time out på noen sekunder. En ting jeg må huske på er - lite lyd = liten straff, mye lyd = ingen mer trening. Vi jobbet oss fra bilen mot stedet hvor dekken skulle være og hadde kun fokus på en ting - hans sinnsteming. Og det funket for det var jaggu ikke mye lyd han kom med! Hver gang han lykkes ble det jackpot og ut av banen og være hund. Tror faktisk han kun kom med ett bjeff på hele helgen, så ved å jobbe slik blir nok pistringen også borte på sikt. Men jeg er innerforstått med at dette vil ta tid og at det ikke blir noen konkurranser på han før neste år, men vi skal reise rundt å trene på å være rolige og lydløse når brutter'n konkurrerer. 

Fikk også med meg noen tips ved å se på de ander når de trente, men litt vanskelig å høre og få med seg alt med en så sosial gjeng. *Fnis!* Men takk for en flott helg og tusen takk til Line for lån av gårdsplass, hjelp med vogna, hyggelig selskap og god mat!

Vel hjemme gikk sikringen på Jimmy så han har ikke spist stort og stort sett bare sovet siden vi kom hjem. 

Tada!